tenkte på deg i natt. det gjorde så vondt, så vondt at puten ble våt. var å besøkte sykehuset der alt det vonde skjedde. hadde så mange minner når vi kjørte oppover veien. redselen for hver gang vi var på vei opp, klumpen i magen og tårene i øynene. det som var, jeg hadde akkurat det samme. 8 år senere og jeg hadde akkurat den samme følelsen. lukten av cellegift når vi kom inn i avdelingen for kreftpasienter. skulle ønske jeg kunne huske den varme gode lykten du pleide å ha, men cellegift overvinner det hele. det var så vondt å se slike mennesker igjen, for det minte meg så om hvordan du hadde det. hvor vondt det var for deg, og hvor svak du var. jeg beundrer deg.