Uten deg føler jeg at jeg mangler halve personligheten min. Jeg mister gløden min til tider, og gleden og lykken er borte. Jeg savner deg mamma.

Jeg hater å være avhengi av en person, men på en annen måte så er det helt fantastisk.

Han kjente min mor, han viste hva hun het og hvordan hun så ut. Han kjente min mor, min mor kjente hans mor. Mamma har møtt han, hun vet hvordan han ser ut. Hvordan han jeg ikkefårutavhodet ser ut.

Er det dårlig gjort av meg og fortsatt snakke med han?

Jeg vet ikke hva jeg føler. Føler jeg meg skuffet over meg selv, syns jeg synd på meg selv eller er alt min feil? Har jeg rett til å føle synd på meg selv, eller er jeg veldig egoistisk? Har jeg lov til å grine meg selv i søvne fordi alt endte heilt feil enn det jeg ville det skulle ende. Har jeg rett til å fortsatt snakke med han fordi han er mer enn jeg kunne ønske meg? Selvom jeg vet godt inni hjertet at han ikke er bra for meg. At han skaper flere problemer enn goder. At det han tenker om meg, sier til meg, og gjør med meg er bare likegyldig for han. Hva tenker han? Hva føler han? Har han ingen forskjellige sider, ingen følelser? Eller er dette bare et test for meg om hvor langt jeg kan gå for en gutt, eller hvor mye jeg kan såre en av mine nærmeste. På en måte er det verdt det, men på en annen ikke i det i hele tatt. "Det er bare en gutt, du møter flere som han"

too close

You know I'm not one to break promises. I don't want to hurt you but I need to breathe. At the end of it all, you're still my best friend. But there's something inside that I need to release. Which way is right, which way is wrong. How do I say that I need to move on