24. Januar 1996. Min fødselsdato. Dagen jeg ble født. Vell tatt imot av min familie. Min familie som jeg skulle leve lenge med. Som jeg skulle dele hvert eneste minne med. Dåpen, alle bursdager helt til jeg hvertfall ble 30. Første skoledag, både barneskolen ungdomskolen og vidregående. Konfirmasjon. Bryllup spesielt. Stresse med å finne de riktige tingene. Riktig kjole, riktig lokal og viktigst av alt riktig mann. Småe gleder som å se i album og mimre. Ha koselig søndags kvelder. Jul. Ååå. Pynte til jul, lage pepperkaker og pakke opp julegaver. Men hva skjedde? Anne Cate Hagen, som i mitt mors navn. Min kjære mor, som jeg hedret og ærte. Anne Cate Hagen. 3 år etter min fødsel fikk du vite at du hadde kreft, noe som har ligget i familien. Men dette skulle du klare. Så sterk som du er. Tiden gikk, og formen gikk opp og ned. Men gikk det egentlig bedre med deg? Eller var bare det smilet du hadde, og den gleden du utstrålte bare for oss, dine egne barn? Jeg beundrer måten du gjorde det på. Hver eneste lille bit. Du var så flink, så flink med oss. Kunne jeg ønsket meg bedre? Alle kveldene, turene, reisene, gåturene, shoppingturene, rådene, blikkene, klemmene, kyssene. Rettere sagt hele deg mamma, hele deg! Du klarte deg så bra. Tok så godt vare på oss. Men vi la vell alle merke til det, gjorde vi ikke? Men du ville ikke inrømme det første gangen vi besøkte deg på sykehuset. Korridorene var så smale, så triste. Hvite. Tomme. Ubehagelig. Jeg husker det enda den dag i dag. Alle besøkene. Du var gjennom så mye. Kreft og viruset du fikk. Hvordan klarte du det? Hvordan klarte du å være så sterk? Jeg beundrer deg så, på alle mulige måter. Du hadde tatt så godt vare på oss at jeg glemte hvordan det var å ha en egen far. Du var min egen foreldre, bare du. Du var som to du mamma. Den tid du lå på sykehuset ble båndet mellom meg og min far sterkere. Men det var kanskje det du ville? For du viste at du ikke kom til å klare det så veldig mye lengre? Jeg takker deg den dag idag. Men jeg vet kanskje selv at jeg kunne levd livet ut med deg. Kun deg. Eller. Meg deg og Sandra. De tre muskiteer. Det ble flere og flere sykebesøk. Desto flere opplevd, desto mindre i vente. Og det tok ikke lange tid før du måtte gi deg. Måtte gi oss den siste klemmen. Det siste kysset. Siste gangen du så oss, selvom jeg vet at du ser oss der oppe. Sitter på en blå sky med dine malerier som du var så flink til. Vi har de enda. Utstillingen din. Så vakkert. Der oppe sammen med din sang, Eg ser - Bjørn Eidsvåg. Den dagen du innrømte at du ikke klarte mer. Men en ting sa du, som er merket for livet. Du sa at du hadde aldri klart deg så lenge uten oss. Det var oss som var kreftene dine. Vi som holdt deg så lenge i live. For det er jeg stolt av meg selv. Jeg husker alle blikkene i rommet. Den sterke følelsen. Ubehag. Pappas, mine, dine og Sandras øyne. Tårevått. Jeg tror ikke jeg innså det, at det var siste gangen jeg møtte deg. Jeg vill si så mye, fortelle så mye. Fortelle mine indre hemmeligheter som jeg ikke forteller noen andre. Kun deg. As we use to. Har så mange spørsmål. Hvordan greide du det? Hvordan føltes det? Men det kan jeg vell aldri få svar på. Eller vill jeg?